Det beste med kortfilm er det grenseløse format, den er fullstendig fri. Bortsett fra når det kommer til lengde, der er den ikke fri i det hele tatt. Så allerede her har jeg motsagt meg selv. Likevel omtales kortfilm ofte som den frie filmen. Det handler om at den, i motsetning til spillefilm, ikke er bundet av kommersielle hensyn. En kortfilm, uansett hvor populær den måtte bli, vil ikke kunne gi inntjening. Er regissøren et navn innen kunstverdenen, og selger filmen til et galleri eller et museum, kan det selvfølgelig bli penger av det. Men de regissørene er i fåtall. Det finnes ellers få steder hvor kortfilm vises for et betalende publikum, og selv om du kan selge en film til digitale visningsplattformer, vil ikke visningene generere nok inntekter til å gi økonomisk overskudd. 

Det fins en fordel med et sånt tapsprosjekt, og det er at kortfilmregissøren kan gjøre eksakt hva hen vil. Jeg har derfor alltid vært forundret over alle de som bruker mediet til å lage en spillefilm i miniatyr, og presenterer den med en plakat som er til forveksling lik en plakat som er laget for en spillefilm – og som antagelig også er resultatet av en prosess der det har vært diskutert hvordan plakaten skal se ut for å treffe målgruppen og appellere til et så stort publikum som mulig. Som om kortfilmen har en målgruppe. Eller et stort publikum. Det har den ikke. 

Men den har absolutt et publikum. Og jeg er blant dem. Så da jeg fikk forespørsel om å sette sammen et program med kortfilmer, begynte jeg å tenke på alle kortfilmer jeg har sett og hvilke jeg hadde hatt glede av å se igjen. Av de jeg kom på, er det dessverre ingen egne filmer, men siden forespørselen først og fremst dreide seg om å vise nettopp disse, måtte jeg på en eller annen måte ta det med i betraktningen. 

Jeg har aldri vært så god til å utnytte den friheten som kortfilmformatet gir som jeg skulle ønske, (men jeg har, syns jeg, vært ganske god på å insistere på å få laget veldig fine, helt ukommersielle, kunstplakater til filmene). Jeg har heller ikke laget veldig mange kortfilmer. Jeg har laget en novellefilm som er som en helt vanlig kinofilm i kortformat, og som dermed er akkurat det jeg mener en kortfilm ikke bør være. (Den filmen vil jeg derfor ikke vise her.) Jeg har også laget noen lengre kortfilmer som jeg selv anser som spillefilmer, siden de har spillefilmens struktur og form, men ikke lengde. Kanskje man kan kalle dem hybrid-filmer, og kanskje de egentlig er forsøk på å lage en type film som kombinerer det beste fra to verdener; de er laget for å vises som en spillefilm på kino (som de også i en liten grad har blitt) og de er, likt kortfilmen, laget med en frihet fra kommersielle interessert. 

Dette programmet består derfor i stor grad av filmer jeg ikke har laget selv; det er filmer som enten har inspirert meg direkte eller indirekte. Blant utvalget fins det også et par filmer jeg skulle ønske jeg hadde laget selv, og en film med personer jeg skulle ønske jeg hadde vært, eller i alle fall kjent. 

Av egne filmer, har jeg egentlig bare valgt å vise to, den ene er Utukt, som ble laget som en del av kortfilmprosjektet De sju dødssynder, som var en samling på sju filmer som ble satt sammen til en helaftens kortfilm-spillefilm. Den andre, Clinton the musical, er en slags bonus, eller til og med et avfallsprodukt til den første, i og med at den ble skutt på 16 mm-short ends en formiddag da vi senere på dagen skulle gjøre kveldsopptak til Utukt. 

Begge disse filmene er forsøk på å finne ulike måter å bruke voice-over på. Tekst, eller til og med litteratur, er en side av filmmediet som tradisjonelt har hatt en lavere rang enn bildet, (det er i alle fall sånn jeg har oppfattet det), men som tilfører minst like mye kompleksitet som fotografiet og som skulle kunne utforskes av en manusforfatter med samme type tilnærming som en fotograf utforsker visuelle. (Slik for eksempel Derek Jarman gjør i filmen Blue – en film som er unik i hvordan den sidestiller visualitet og tekst, og som vises som en del av kortfilmprogrammet, selv om den slett ikke er kort.) 

Utgangspunktet for Utukt (foruten oppgaven å lage en film som utforsker ulike aspekter av et begrep på 7 minutter) var nettopp å bruke voice-over, og da helt bokstavelig, som «stemme over». Inspirasjonen kom fra Thomas Vinterbergs halv-dokumentariske musikkvideo til Blurs låt No distant left to run, hvor ideen var å filme bandmedlemmene mens de sov. Hvorvidt de virkelig sover, er vanskelig å avgjøre. Hvis de gjør det, gjør de det som pop-stjerner, med full kontroll over egen estetikk; det finnes ikke noe snorking i videoen, ikke noe flatt pute-hår, heller ingen forvridde sovegrimaser som det ikke er behagelig å se på. Men det er heller ikke spørsmålet om de sover eller ikke som gjør videoen interessant. Det er kameraføringen, et, som jeg husker det, flytende kamera som svever over bandmedlemmene som en drømmefanger. Det er også interessant at man ser staben, man ser de som beveger, de som lister seg rundt blant de sovende og fanger drømmene deres på kamera. Noe som, da jeg så den, minte meg om en annen film av Derek Jarman, som heter The Angelic Conversation. Dvs, det minnet meg mer om tittelen enn selve filmen. For filmen vet jeg ikke om jeg har sett. Men når jeg leser tittelen tenker jeg på nettopp en empatisk samtale som pågår mellom de som ser og beveger; de som likt engler ligger og svever over oss mens vi sover mens de hviskende spør hverandre hva de kan gjøre for å hjelpe oss. Jeg tror ikke på engler, men jeg tror film kan fungere som en angelic conversation, i og med at den kan brukes til å betrakte og observere og dermed vil føre en dialog om hva som sees, og på den måten kanskje har mulighet til å gi oss en større forståelse for både oss selv og for andre mennesker. 

Uansett – jeg liker godt tanken på en angelic conversation, eller stemmer over sovende mennesker, og har derfor også prøvd å bruke dette grepet i to andre filmer, Barn og Drømmer. Og hvis jeg får mulighet, kommer jeg sikkert til å prøve det igjen. 

Nå består ikke disse programmene bare av voice-over-filmer, eller filmer som er inspirert av eller refererer til Derek Jarman. Det er heller ikke sant at det bare er Utukt og Clinton the musical jeg viser av egne filmer. Jeg har også tatt med noen teasere til filmen Lyset fra Sjokoladefabrikken. De er klippet av Kim Hiorthøy, som fikk frie hender til å gjøre hva han ville, og som på sett og vis kan sees som en slags frittstående kortfilmer. Ellers er programmet ment å være en slags godtepose (bestående av den type godteri jeg liker), som på hver sin måte fokuserer på både ulike regissører og ulike sider ved filmmediet jeg er spesielt glad i: Musikk, uforutsigbarhet, Pasolini, spontanitet, Varda, resonnementer, Kubelka, Akerman og kanskje også humor. Det er også noen gode skuespiller-prestasjoner her. Og Andrew Scott og Lotte Konow Lund som snakker rett i kamera. Riktignok i hver sin film. Det er også en god del nostalgi. Som jo er selve slammet i den elva som beveger tiden framover, og som ligger på så dypt vann at det nesten er usynlig for øyet og derfor desto viktigere å ikke miste av syne. Det er rett og slett en del ting man ikke må glemme, og som man må løfte opp og inn i framtiden.