Kortfilmfestivalens historie

Kortfilmfestivalen er en kort- og dokumentarfilmfestival med konkurranseprogram i norsk og internasjonal kortfilm, norsk dokumentar og musikkvideo. I tillegg viser vi internasjonale dokumentarer, arrangerer seminarer og work-shops, konserter, båtturer og mange andre spennende filmprogram.

Festivalen er en viktig møteplass for unge så vel som for etablerte filmskapere og filmmiljø i Norge. Under festivalen avholdes flere ganger daglig samtaler mellom regissører, filmenes stab, produsenter, representanter for filmbransjen og publikum. For Kortfilmfestivalen er det viktig å bygge bro og overføre kompetanse mellom generasjonene som et ledd i å utvikle norsk film.

Konkurransen for internasjonal kortfilm trekker også filmskapere fra resten av verden til Grimstad og festivalen ønsker å legge til rette for at det knyttes kontakter mellom det norske og det internasjonale filmmiljøet. Kortfilmfestivalen er Norges nest eldste filmfestival og arrangeres hvert år i sørlandsidylliske Grimstad.

Fra Rørosblimpen til den røde løperen i Hollywood

Kortfilmfestivalen startet i 1978 som en ung og radikal motkultur til den etablerte norske filmbransjen og et monopolistisk NRK. Etter snart 40 år er den blitt en av pilarene i norsk filmliv som alle med interesse for norsk films framtid får med seg. Hvor var det det egentlig tok av?

Den aller første Kortfilmfestivalen så lerretets lys i en liten kinosal på Røros i 1978. Der hadde de også Rørosblimpen, en hjemmesnekret lydisoleringsboks for 16 mm som en ambulerende kinosal 2. Filmfolket bodde på Rørosheimen og kunne gå i bare sokkelesten til filmvisning i samme bygg. Mellom visningene hutret de seg i 40 minus litt lenger ned i gata til Kaffestuggu – eller de sto i polkø. Det var på den tiden da festivalen gikk av stabelen på vinteren og arrangørene var på evig jakt etter en ekstra maskinist. Da det hyppigst stilte spørsmål var: «Kan du kjøre?».

Dette var lenge før Pål Bang-Hansen så festivalens potensiale. Festivalarrangørene truet imidlertid en gang NRK-sjef Bjartmar Gjerde til å sende en mann. Bang-Hansen tok motvillig turen til Røros, hvorpå han ikke kunne skjule sitt noe arrogante lune: «Tror du Larsen på Kongsvinger er no’ interessert i polsk kortfilm, du a?».

Skrikende behov

Det er ikke tilfeldig at Kortfilmfestivalen startet nettopp på slutten av 70-tallet. Etter at kortfilmen forsvant fra de kommunale kinoene da luksusskatten ble fjernet fra kinobillettene på 60-tallet, opplevde filmfolk et skrikende behov for å få vise fram filmene sine. At den ene tv-kanalen som fantes var ekstremt kritisk til det som ble produsert utenfor NRK, gjorde ikke behovet mindre. Det var altså da Kortfilmfestivalen kom inn i historien og «reddet» den norske kortfilmen.

Skal vi gi oss i kast med en kort og grovkornet historie, kan vi si at på sekstitallet var norsk kortfilm inspirert av den franske bølgen, mens på syttitallet ble formeksperiment lagt til side til fordel for politisk innhold. Da den politiske kortfilmen dabbet av på begynnelsen av 80-tallet var ønsket om å fortelle en historie med alle tilgjengelige virkemidler tydelig til stede.

Rubbel og bit av påmeldte filmer ble vist. Selv om den eksperimentelle kortfilmen ikke hadde forsvunnet helt og de politiske ytringene ikke totalt forstummet, var de første festivalprogrammene først og fremst preget av oppdragsfilm og «samfunnsnyttige» meddelelser. Kanskje en forklaring på hvorfor vi i dag har en rekke middelaldrende norske filmentusiaster med omfattende kunnskap om norsk trålefiske. I 1986 ble den aller første forhåndsjuryen satt til å sile bort slagg, og med dens inntreden forlot festivalen sin rubbel- og bitpolitikk. Festivalen var i ferd med å bli en arena for norsk kvalitetsfilm.

Profesjonell festivalarrangør

Den gang som nå var målet å gi en bredest mulig presentasjon av norsk kortfilmkunst, der den unge eksperimenterende debutanten hadde sin likestilte plass med den etablerte filmskaperen. Fra første stund hentet festivalarrangørene utenlandske filmer og filmregissører til festivalen. Det var inspirerende for mange filmfolk dengang å møte levende legender som Bob Godfrey, Bert Haanstra og Raoul Servais, samtidig som vår egen Erik Løchen gikk levende blant festivaldeltakerne.

Etter fire festivalår ble kinosalen i Rørosheimen for liten og i 1982 flyttet Kortfilmfestivalen til nærmeste by. Selv om filmpolitikken og noe av intimiteten fulgte med på lasset fra Rørosheimen til Verdensteateret i Trondheim, var det ett særegent prinsipp som falt fra; det at man ikke skulle ha juryering og festivalpris. Første året i Trondheim delte regissør Arnljot Berg og Trondheims kinosjef Willy Svarverud spontant ut en pris til den beste norske kortfilmen. Prisen gikk til «Reisen» av Jan Toreg. Dette var en direkte årsak til at det året etter ble etablert en kortfilmjury. Den norske kortfilmkonkurransen – kjernen i Kortfilmfestivalen – var etablert. Første film som ble premiert av en jury var «Familiebildet» av Oddvar Einarson i 1983.

Etter hvert som festivalen ble større, ble det også klart at det å arrangere en festival krevde en helt egen kompetanse. Som en løsning på dette ble Kortfilmfestivalen en stiftelse i 1987. En viktig motivering var å holde organisasjonene utenfor beslutninger, programmering, drift og ledelse av Kortfilmfestivalen. På 80-tallet tok dermed festivalledelsen skrittet fra å være en entusiastisk gjeng av filmfolk til å bli profesjonelle festivalarrangører – selv om festivalen fremdeles ble arrangert på dugnad.

Om dugnadsånden var stor, var gleden over å få lov til å vise fram film ikke mindre. Festivalen hadde tidlig målsetting om å hente impulser fra utlandet, til inspirasjon for våre hjemlige filmskapere. I 1980 dro de første ut i verden og plukket nye kortfilmer fra europeiske filmfestivaler. I 1981 ble en retrospektiv på Zbigniew Rybczynski, som vant Oscar for «Tango» noen måneder senere, ett av festivalens høydepunkter. Parallelt med at det norske konkurranseprogrammet etablerte seg, utviklet festivalen seg i løpet av Trondheims-perioden til å bli et viktig utstillingslokale for internasjonal kortfilm.

Det internasjonale gjennombruddet

En ny epoke startet da festivalen i 1988 forlot Trondheim og flyttet til sommerblide Sørlandet. I Grimstad vokste festivalen ytterligere, og ut over på nittitallet fungerte festivalen som en utskytningsrampe for nye norske filmer. Festivaldirektører fra viktige internasjonale festivaler brakte filmene ut i verden, først til andre filmfestivaler og så til salg for tv og kinodistributører. I dag er det helt naturlig at norske kortfilmer kommer med i det prestisjetunge kortfilmprogrammet i Cannes, Berlin eller Clermont-Ferrand.

På nittitallet merket man seg også at en del unge valgte å studere film i utlandet. Blant dem kom Maria Fuglevaag Warsinski, Marius Holst og Harald Zwart, fra henholdsvis Polen, England og Nederland til Kortfilmfestivalen for å vise sine filmer. I mangelen av en egen norsk filmskole har Kortfilmfestivalen på mange måter fungert som en utdannelsesinstitusjon: Et viktig visningssted, der debutanter fikk vise filmene og få tilbakemelding for første gang. Det var også her unge filmarbeidere fikk se kort- og dokumentarfilmer fra andre epoker og andre land. Grimstad ble også en møteplass der man kunne treffe anerkjente regissører og filmkunstnere som gjestet festivalen.

Digital ekspansjon

Den digitale teknikken har de siste årene resultert i en enorm økning av påmeldte filmer. I tillegg er den internasjonale profilen ytterligere styrket ved at Kortfilmfestivalen fra 2001 til 2015, var én av elleve europeiske festivaler som fikk nominere til European Film Awards, Europas svar på Oscar. I 2016 gikk vi enda et hakk videre ved å bli en Oscar-kvalifiserende filmfestival, den eneste i Norge av sitt slag. Det vil si at den som vinner den gjeveste prisen i Grimstad, Gullstolen for beste norske kortfilm, blir vurdert av The Academy og kan bli nominert til en kortfilm-Oscar.

Initiativtakerne i 1978, Kine Aune og Steinar Bendiksvold, begge unge filmfolk og filmklubbentusiaster, kunne umulig ha ant hva de satte i gang: Den sære lille filmfestivalen har med tiden blitt det viktigste bransjetreffstedet for etablerte filmfolk i Norge, et avgjørende visningssted for unge filmskapere og en uvurderlig festival for film-, tv-, medie- og reklamebransjen, stedet hvor man kan følge med talent og skaperkraft i vår tid.

Selv kongehus og kulturminister har innsett festivalens betydning og lagt turen innom Grimstad. Man kan spørre seg: Hvor ble den egentlig av – den intime sfæren, det sære og det motkulturelle? Svaret er: Det er der fortsatt. Selv om Kortfilmfestivalen i dag favner et publikum langt utover den indre kretsen, er nettopp dette i tråd med ett av festivalens viktigste prinsipper: Variasjon, mangfold og bredde. Kulturelle utfordrere, det sære og det nyskapende har likefullt en uomtvistelig plass. Her vises dokumentar og fiksjon, utenlandsk og norsk, ungt og gammelt, nytt og etablert, side om side.

I årene som har gått har det skjedd en jevn og stødig utvikling mot en større og mer profesjonell festival. Likevel er motivet for å arrangere festivalen det samme som i 1978: Det handler om gleden ved å dele filmerfaringer og å få filmmiljøet til å komme sammen.