Unni Straume (f. 1955) er regnet som en av de betydeligste moderne filmskaperne i Norge. Gjennom dokumentarisk kortfilm og modernistiske spillefilmer har hun vist egenart og originalitet. I et personlig filmunivers forener hun formvilje og engasjement.
Etter examen artium fra Volda gymnas 1975 arbeidet Unni Straume som fotoassistent og deretter som pressefotograf i Telemark Arbeiderblad i Skien. Hun tok forberedende prøver ved Universitetet i Oslo og ble deretter utdannet i mediefag ved Høgskulen i Volda 1976–78. Her spesialiserte hun seg innen bildemedier og spesielt film.
Inspirasjon fra filmmannen Erik Løchen, som på denne tiden underviste i Volda, skulle bli avgjørende for Unni Straumes yrkesvalg. Hennes spillefilmdebut Til en ukjent, er bl.a. en hyllest til Løchen og hans filmer.
Unni Straume laget sine første dokumentariske kortfilmer under studiet i Volda, Kystkunst and Trubadur; den siste er et portrett av visesangeren Jan Eggum. 1979 var hun regiassistent på spillefilmen Kjærleikens ferjereiser, men vendte tilbake til dokumentarisk kortfilm. I 1980-årene laget hun en rekke korte dokumentarfilmer med svært ulike motiver. Kap farvel skildret rekefiske i Barentshavet, Hot House var en film om et jazzsted i Oslo, mens Way North skildret fem norske samtidskunstnere og Pusjka ga et portrett av en bykatt.
Et gjennombrudd fikk Unni Straume med sin første spillefilm, Til en ukjent, (1990). Dette var en personlig skildring av en ung kvinnes erkjennelsesreise. En haiketur fra Oslo til barndomshjemmet på Vestlandet blir utgangspunktet for en poetisk reise i tid og rom. Filmen viste kunstnerisk nerve og en særegen evne til å skape pregnant visuell poesi.
I sin andre spillefilm, Drømspel, utviklet hun videre sitt personlige, modernistiske filmspråk i en film løst basert på August Strindbergs teaterstykke. Her gikk en stilisert ytre fortelling om et ektepars uoverensstemmelser over til et bilde av en kvinnes indre verden.
Med Thranes Metode, etter en novelle av Øystein Lønn, tok Unni Straume et steg ut av en modernistisk innadvendt billedverden. Her skildret hun i kammerspillets antydende og konsentrerte form det eksistensielle møtet mellom to personer. Thranes Metode var hennes første fargefilm og den første med en mannlig hovedrolleinnehaver. Samtidig videreførte hun de temaene hun hadde utforsket i de tidligere spillefilmene: kjærlighet og kjedsomhet, identitet og minne.
Musikk for bryllup og begravelser skildrer suksessforfatteren Sara, som bor i et kjølig minimalistisk hus tegnet av hennes tidligere arkitektmann. Da han tar sitt liv, dukker hans nye modellkone og hans elskerinne opp, alle ute etter å forstå og bearbeide sorgen. Veien videre for Sara går gjennom møtet med hennes serbiske leieboer Bogdan.
Unni Straume har ved siden av sine spillefilmer fortsatt å lage kortfilm, men også filmene Avsporing and T83 er små stemningsbilder, ikke dokumentariske portretter eller reiseskildringer.
Med sine spillefilmer har Unni Straume stått frem som en av norsk films mest personlige og originale kunstnere, som har maktet å skape en helt egen verden. Et hovedtema i hennes spillefilmer, som etter hvert er blitt mer åpne og mindre modernistiske og innelukkede i formen, er en melankolsk identitetsreise, der ytre handling smelter sammen med personenes indre bilder.
– Gunnar Iversen, Norsk biografisk leksikon
Denne retrospektiv-serien er gjennomført med støtte fra Nasjonalbiblioteket.
”Mine filmer har noko til felles, nemleg meg!”
Etter visningen av Retrospektiv I vil det bli en samtale med Unni Straume, ledet av filmskaperne Nina Barbosa Blad og Liv Joelle Barbosa Blad.
I samarbeid med Grimstad bibliotek inviterer vi til visning av Unni Straumes dokumentarfilmer Way North (1986) og Trubadur (1978).
Vi er spesielt glade og takknemlige over at Jan Eggum selv vil være tilstede i forbindelse med Trubadur og for å “dra et par-tre låter”, slik han selv uttrykker det. Hverken han eller Unni har sett filmen på 40 år. så det blir garantert et rørende gjensyn for både dem og oss.
Var Remake.Me “Unni Straumes farvel til filmen?”, spør bransjebladet Rushprint.
Professor i filmvitenskap Gunnar Iversen håper ikke det. I sin artikkel ”Det knuste speilet” utpeker han filmen til det mest originale selvportrettet i norsk dokumentarfilms historie.
Les hans artikkel her: Det Knuste Speilet
The Norwegian Short Film Festival / kortfilm@kortfilmfestivalen.no
Kortfilmfestivalen i Grimstad
kortfilm@kortfilmfestivalen.no
Your personal information will only be used to send out newsletters. You can unsubscribe at any time by clicking on a link in the email.