Arkitektur i film

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on email

Med programmet "Arkitektur i film" ønsket vi sette Y-blokkas skjebne i fokus. Les vår programpresentasjon her.

Se hele programmet her


Arkitektur i film I: Tegn i tiden

Hvor lang tid er lenge?

Er tre måneder lang tid? Eller femti år? Er det lenge siden 22. juli 2011? Eller 9. november 1989?
Hvor lang tid er lenge til?

Er det lenge til jeg kan besøke bestemor på sykehjemmet? Til alt åpner igjen? Når vet vi hva som er lenge nok? At det er på tide med noe nytt?

Tiden vi befinner oss i nå har, i alle fall for en stund, endret vår opplevelse av tid og rom. Covid 19-viruset stengte dører og tømte gater og torg, før vi vjsste ordet av det. Tiden endret seg – dagene ble likere, nåtiden rykket nærmere, framtiden lenger unna.

I vårt privilegerte hjørne av verden ble vi også mer oppmerksomme på frykt, på stillstand og venting, på det å være innesperret. Samtidig og likevel går tiden videre. Sluttstreken har nærmet seg for debatten om Y-blokka i regjeringskvartalet i Oslo, og den er vedtatt revet. Reist i 1969, tegnet av arkitekt Erling Viksjø, for en stor del utformet i naturbetong, og utsmykket av Pablo Picasso og Carl Nesjar, har blokka et særegent samspill mellom kunst og arkitektur, og en spesiell framtoning i tandem med H-blokka. Bygget er blitt omfavnet av FN-organisasjonen Unesco, Riksantikvaren og det politiske flertallet i Oslo kommune, som vil bevare den. Protestene fra en allianse av organisasjoner og enkeltpersoner i Norge har blitt mer høylytte, men det har vært vanskelig å fri seg fra tanken på at tiden renner ut for Y.

Nettopp tid ble nøkkelordet da vi ville lage et spesialprogram som aktualiserer Y-blokkas skjebne. Arkitektur, fysiske bygninger, er tid i konkret form. Ikke bare fordi de sier noe om tiden de ble bygget i, men også fordi de paradoksalt nok er mindre varige enn andre objekter. Skulpturer og gjenstander, bøker, pergamenter og filmruller trenger arkiver og teknologisk kompetanse for å kunne være tilgjengelige for oss. Bygninger slites av vær, vind og bruk, men det som virkelig gjør dem sårbare, er at de knyttes så tett til nytteverdi, til menneskers behov. Dermed blir de også utsatt for svingninger i smak, og av skiftende ideologiske vinder. Er det et tegn i tiden at brutalismen og modernismen, den arkitekturen Y-blokka er uttrykk for, blir oppfattet som gammeldags? Stygg? Lite funksjonell? Hvis ja, hva er det et tegn på?

Fra «Hammersborg – Protecting the Bygone Future» av Birgitte Sigmundstad.

Disse spørsmålene er kjernen i Birgitte Sigmundstads Hammersborg – Protecting the Bygone Future (2016), som åpner programmet. Visuelt tar filmen form av en utforskning av H-blokka og Y-blokka fem år etter terrorangrepet i 2011.

Provisoriske skiferplater og blafrende presenninger rammer inn de sandblåste betongveggene hvor arbeid fra kunstnere som Picasso og Nesjar, Inger Sitter, Kaj Fjell og Hannah Ryggen er integrert. Over bildene leser skuespiller og dramatiker Kate Pendry et essay av historiker Kjetil Jakobsen om hvordan arkitekt Viksjø ønsket å speile den sosialdemokratiske statens styrings- og fellesskapsverdier i bygningene.

Kontrasten av ord og bilder synliggjør flere paradokser. Som at nettopp denne arkitekturen, unnfanget av etterkrigstidas optimisme, og utsmykket av anti-fascisten Picasso, ble rammet av høyreekstrem terror. Og at angrepene ikke har fått oss til å ville ta bedre vare på bygningene, men tvert imot rive dem. Kanskje har tida gått fra dem, og dermed også fra samfunnssynet de er uttrykk for, spør filmen, og trekker linjer mellom datid, nåtid og en uviss framtid.

Forholdet mellom vårt syn på historien, og vårt blikk på omgivelsene, er også det sentrale temaet i Haruna Honcoops Built to Last, en dokumentarfilm om arkitektur i tidligere kommunistland. Selv om filmen er springende i innhold er de historiske perspektivene viktige. Ikke minst i avsnittet om Berlin, som avsluttes med daværende USA-president Reagans appell til Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov: “Åpne denne byen! Riv denne muren!”.

Mange av de mest kjente arkitektoniske landemerkene i Berlin, som monumentene i Treptower-parken og fjernsynstårnet på Alexanderplatz, bidrar fortsatt til å gjøre historien synlig for oss. Samtidig har Berlinmurens fall og kommunismens oppløsning endret byen radikalt. Den har bragt med seg en markedstilpasning av byplanleggingen, og en nedbygging av samfunnsstrukturene fra etterkrigstida: velferdsstaten og fellesskapet. Med samfunnsendringene har også brutalistisk arkitektur havnet i vanry. Det er tydelig i avsnittet fra Bulgaria, som blant annet viser skjebnen til to viktige modernistiske monumenter: ett i hovedstaden Sofia, og det ikoniske Buzludzha-monumentet som forteller om kommunistpartiets historie.

«Il Grande Cretto di Gibellina» av Petra Noordkamp.

Andre filmer i programmet rommer minst like store sprang i tid og rom. Petra Noordkamps Il Grande Cretto di Gibellina og Neil Youngs Vilniu Detroit handler om arkitektur som en rest etter noe som har vært. Førstnevnte er en nydelig film fra Sicilia, hvor landsbyen Gibellina ble ødelagt av jordskjelv i 1968 og gjenoppbygd et annet sted på øya. Fra ruinene av det som var, skapte arkitekt Alberto Burri et minnesmerke som gjenskaper byens hus og gatenett i hvit betong – og dermed bevarer dem for all ettertid.

Vilniu Detroit forteller historien om to idrettsarenaer: et stadion i fullt forfall i Vilnius i Litauen, og et nytt under planlegging i Detroit i USA – en by som i seg selv nærmest er lagt øde av økonomiske nedgangstider. Slik skaper filmen en foruroligende kontrast mellom optimisme og harde realiteter.

Arkitektur i film II: Brutal skjønnhet

Bymiljøene rundt oss er uløselig knyttet til samfunnet og historien, men de er selvsagt også noe mer enn tegn i tiden, noe mer enn svar på et behov. De er også kunstneriske visjoner uttrykt i en form. Som med annen kunst er verdien vanskelig å definere, både for utrente øyne og fagfolk. Der noen ser en kantete, stygg kloss, kan andre se skjønnhet og eleganse. Filmskaperne i andre del av programmet har alle forsøkt å lese bygninger og latt seg inspirere av dem.

Thomas Draschans Wotruba, Karl-Heinz Klopfz Testa og Petra Noordkamps La Madre, Il Figlio e l’Architetto handler alle om enkeltbygninger: en kirke i Wien, Nasjonalbiblioteket i Buenos Aires i Argentina og en kirke på Sicilia. De to første leker med tid og hastighet, og med hva de skjuler og synliggjør for publikum. Den siste er en slags true crime fordekt som arkitekturfilm, og handler om hvordan regissørens opplevelse av et bygg blir farget av hennes kjennskap til en grusom forbrytelse begått av arkitektens sønn.

«Wotruba» av Thomas Draschan

Paul Tunge og Egil Håskjold Larsens Bauta, den siste filmen i programmet, skiller seg ut. Både fordi den utforsker en hel rekke eksempler på modernistiske bygg tegnet av norske arkitekter, og fordi den synliggjør så godt hva det vil si å oppdage et bygg, å nærme seg til fots, ta fasaden i øyesyn, gå inn, og la blikke vandre. Kamera er hele tiden i vår øyehøyde og inviterer oss med på oppdagelsesferd. Filmen starter på Romsås T-banestasjon og er innom skoler, svømmehaller og kraftstasjoner, med en avstikker innom Sverre Fehns norske paviljong til en stor arkitekturutstilling i Venezia.

Mot slutten befinner vi oss i en etasje i et høyhus, mørklagt, folketomt og tømt for møblement. Vi går mot lyset fra en vindusfasade, ser ut over et snødekt Oslo sentrum, kikker ut av et åpent vindu og skimter en karakteristisk Y-form langt der nede: vi er i H-blokka. I neste bilde nærmer vi oss bygningen fra utsiden, mens ekkoet av en brannalarm høres i Kim Hiorthøys lydspor. Så er vi igjen på innsiden, og zoomer inn på en av Picassos naivistiske veggtegninger, før kamera går i svart…

Cato Fossum,
Programmerer og gjesteansvarlig i Kortfilmfestivalen

Partners

Institut francais de Norvege

Norway in the US

Norway in the UK

The Spanish Embassy in Oslo

The Irish Embassy in Oslo

The Portuguese Embassy in Lisbon

The German Embassy in Oslo

en_US