Følger opp festivalsuksess

Margrethe Danielsens kortfilm Pearl Diver er blitt vist på over 60 festivaler over hele verden i tillegg til Kortfilmfestivalens 2020-utgave. Nå er hun i sluttfasen med en ny animasjonsfilm som er spilt inn i et delvis korona-stengt Frankrike.

Bittersøt, melankolsk og inspirert av Tove Janssons univers er noen av karakteristikkene som er blitt Margrethe Danielsens korte animasjonsfilm Pearl Diver til del. Beskrivelsene er treffende, all den tid filmen skildrer kommunikasjonsproblemer i noen uvanlige parforhold: mellom to østers, en isbjørn og en pingvin, og et pinnsvin og en ballong. Filmen er laget med stop motion-teknikk, og ble vist i det norske konkurranseprogrammet på Kortfilmfestivalen i fjor. Den er også vist og prisbelønt ved en rekke festivaler internasjonalt, blant annet med hederlig omtale fra den prestisjetunge animasjonsfestivalen i Zagreb i Kroatia i fjor høst. Med 2021-utgaven av Kortfilmfestivalen bare drøye to uker unna, unnet vi oss likevel et tilbakeblikk på fjorårets digitale festival sammen med Margrethe Danielsen, og benyttet også sjansen til å snakke med henne om nye filmprosjekter og inspirasjonskilder.

– Hei, og gratulerer med godord og utmerkelser til Pearl Diver! Hvordan opplevde du å vise filmen på den aller første heldigitale utgaven av Kortfilmfestivalen i fjor?

– Det var veldig spennende! Jeg opplevde det som en gjennomført og solid festival, selv om det var ganske nytt med onlinefestivaler. Jeg ble spurt om å bli med på Q&A i forbindelse med visningen og trodde det ville være lett å snakke om min egen film, men det var litt utfordrende å finne riktige ord for å oppsummere en lang kreativ prosess over zoom, spesielt siden jeg hadde muta mikrofonen. Det er noe av det fine med å lage film, den kan i stor grad få snakke for seg selv.

Det beste med utgaven i fjor synes jeg var mesterklassen med den svenske filmskaperen Amanda Kernell og visning av hennes filmer, Sundance-programmet og mange veldig fine norske kortfilmer.

– Kan du fortelle litt om veien videre for filmen etter Kortfilmfestivalen? Den har hatt mange festivalvisninger både før og etter. Hvordan har du jobbet med å få filmen ut, og hvor viktig er NFIs rolle i det arbeidet?

– Etter å ha fullført filmen som en del av master i praktiske mediefag i Volda, sendte jeg den ut til en haug med ulike festivaler. Den ble etter hvert tatt inn rundt omkring i verden – så langt over 60 festivaler – og har mottatt 11 priser. Det har vært en del jobb med å fylle ut skjema og sende inn filmmateriale, da hver festival er unik og ber om en skreddersydd pakke, men det gjør denne biten litt kreativ også.

NFI tok kontakt etter at Pearl Diver ble tatt inn i den internasjonale kortfilmfestivalen i Clermont-Ferrand. De har hjulpet med å promotere filmen og videresende festivalinfo til meg. Det er veldig kjekt å oppleve at filmbransjen i Norge backer opp ens arbeid og at de viser interesse for norsk kortfilm.

– Du har også en fransk salgsagent som hjelper til med å selge filmen. Hvordan kom det i stand?

– Det skjedde etter filmen var med på Clermont-Ferrand-festivalen. Da tok flere internasjonale distribusjonsselskap kontakt og var interessert i Pearl Diver. Jeg takket ja til samarbeid med Premium Films fordi de virket veldig hyggelige og fordi de kom med et godt tilbud. Premium Films er basert i Paris og vil prøve å selge filmen til ulike tv-kanaler i Frankrike. De viste til at de har et bredt utvalg av solide filmer som gjør at de kan forhandle frem gode avtaler for filmene sine. Det er ingen garanti for at de får solgt den, men det er uansett kjekt å ha en distributør som markedsfører filmen utover det arbeidet jeg gjør selv med å sende filmen til festivaler.

– Hva slags film jobber du med nå, og hvordan har arbeidsprosessen vært?

– Mitt neste prosjekt er også en stop motion-animasjonsfilm, den heter Bear Hug. Jeg har skrevet historien og utviklet filmen sammen med Mikrofilm i Oslo og selskapet JPL i Rennes i Frankrike. Det er en kortfilm om en ensom bjørn som gjerne vil ha venner, men utvalget i nærmiljøet er litt tynt, og han må jobbe hardt for å tilpasse seg andre. Filmen har noe av det groteske man kan finne i gamle eventyr rundt temaet annerledeshet og mobbing.

Det har vært en veldig morsom og intens produksjon med et team bestående av svært dyktige fagfolk. Vi startet med å lage dukkene i januar, settene ble påbegynt i februar, innspilling startet i mars og vi har akkurat gjort ferdig etterarbeid og fargekorreksjon.

For meg er det viktig at dukkene uttrykker de riktige følelsene i sitt design, og dukkemakerne i Frankrike gjorde en fantastisk jobb med å oversette tegningene mine til 3D-form. Da settene ble bygget, ble det vektlagt hva slags grunnfølelse som ligger i historien. Animatørene var opptatt av å uttrykke de riktige følelsene og løftet ofte visjonen jeg hadde, med sine erfaringer og gode ideer. I etterarbeidet la vi fokus på å lage realistiske effekter i skogen der den lille bjørnen bor, for å underbygge illusjonen om at dette er et virkelig sted. Nå gjenstår bare musikk og lydarbeid, og jeg gleder meg veldig til å følge filmens videre utvikling.

– Hvordan har arbeidssituasjonen din blitt påvirket av korona-pandemien? Og hva har den hatt å si for møtet mellom Pearl Diver og publikum?

– Det har ikke hatt merkbar påvirkning på produksjonen av Bear Hug. Det eneste var at jeg egentlig skulle reist til Frankrike i november, men reisen ble utsatt til januar. Produksjonen foregikk over Skype i den perioden, og det var bare å hoppe rett inn i arbeidsoppgaver da jeg startet i januar. I Frankrike var det ikke lov å være ute etter kl. 18.00, så det ga noen tydelige rammer for arbeidet. Det var tilfeller av korona i nærheten av der vi var, men studioet klarte å holde åpent under hele perioden jeg var der.

Med tanke på Pearl Diver har det vært annerledes. Jeg har nesten ikke deltatt på fysiske festivaler, men har likevel opplevd det jeg regner for viktige publikumsmøter. Flere folk har tatt kontakt på mail for å si at de liker filmen. Det er fint. Som jeg nevnte tidligere, opplever jeg at filmen kan snakke for seg selv. Den lever sitt eget liv, og om den berører noen der ute blir jeg stolt på filmens vegne, over at den fortsatt er ny for andre.

Selv synes jeg det beste med å lage film er å være midt i produksjonen. Løpe frem og tilbake for å fikse dukker og gjøre klart sett og ha intensjonssamtaler med animatører, og ha det så travelt at jeg ikke lenger husker å bekymre meg over hva slags regissør jeg burde være.

– Har du noen spesielle inspirasjonskilder, eller filmskapere du har lært noe viktig av?

– Ja, men det er vanskelig å snevre det ned, jeg blir inspirert av alt. Kanskje aller mest av følelser som oppstår i rare sosiale situasjoner, og av naturen. Naturen har en imponerende måte å sette sammen mønster og farger på, og så dukker det ofte opp ideer når jeg er ute. Jeg blir inspirert av eventyr med nostalgisk tilknytning til barndommen, regissører som formidler noe som føles ekte, teaterstykker, musikk, stillhet, samtaler, dikt, gode tv-serier, dårlige tv-serier og så er jeg veldig glad i å gi ideer tid. Jeg har mange ganger opplevd at underbevisstheten jobber med å tydeliggjøre konsepter og ideer. Hvis jeg står fast med et problem, finner jeg sjelden løsningen der og da, men det kan dukke opp ny innsikt ut av det blå lenge etterpå. Derfor liker jeg å stole på tiden og prøve å holde den kreative prosessen så organisk som mulig slik at historien kan forandre seg og tydeliggjøres underveis om nye ideer skulle dukke opp.

Under mesterklassen med Amanda Kernell under Kortfiilmfestivalen i fjor, var det noe hun sa som traff meg veldig: Hvis man lager film alene, får man kanskje 80 prosent av det resultatet man så for seg, mens hvis man lager film sammen med andre kan man oppnå opptil 130 prosent. Jeg synes det er en flott tanke at man sammen med andre kan oppnå et mye sterkere resultat og at man ikke har løsningen på alt selv.